Swimming in an ocean of my past

[snoopy]

Camille-I can run, I can hide, but I can never escape the shadows of my past.
Det var stille. Uhyggelig stille. Hun hatet det når nettene var så stille som i en grav, når nettene var så stille at du nesten kunne høre en mus puste. Hun holdt pusten, ville ikke risikere å bli hørt. Hun var ganske sikker på at hun var alene her, men man kunne aldri vite. Det var aldri trygt. Det hadde hun lært på den harde måten. Hun tvang minnene tilbake, minnene fra fortida. Bildene og lydene hun helst ville være foruten, men som hun visste hun ikke kunne rømme fra. Hun kunne løpe fra den, gjemme seg for den, men likevel fant den henne alltid. Bildene og lydene. Alt. Hun følte seg aldri trygg. Hun kunne ikke stole på noen. Alle var hennes fiender, alle som en. Hun holdt seg av den grunn mest mulig unna andre. Hun hadde kun stolt på en i hele sitt liv. Den snille gamle kona, men hun var drept. Hun var ikke mer. Det skar i hjertet å tenke på det. Hun tvang de dystre tankene bort, jaget dem på dør. Hun trengte å være alene, for seg selv. Bare på den måten kunne hun leve i sikkerhet.
Hun pustet sakte ut, lot lufta strømme ut av lungene før hun trakk inn ny luft. Lydløst hoppet hun ned på den harde bakken, løp uten en lyd bort og gjemte seg bak en kasse. Hun huket seg sammen, strøk til side noen viltre, rosa hårlokker. Hun skjøv dem tilbake i den løse hestehalen, mumlet noe for seg selv. Hun så på den svarte skriften på kassen, irritert over at hun ikke kunne lese hva det stod. Frustrert slo hun til den, skvatt da plankene løsnet og falt klirrende mot bakken. Som et lyn var hun på beina igjen, forsvant inn i de lune skyggene som bygningene kastet. Hun sukket lettet, sank sammen baek en større kasse. Hun lente hodet mot murvegegen, pustet lettet ut. Hun var trygg, i sikkerhet igjen. Det var ingen her, ingenting å bekymre seg for. Hun krøket seg mer sammen da lyden av skritt smalt gjennom lufta. Hun pustet rolig og lydløst, ventet på å se vedkommende komme rundt hjørnet.

[aquadore]

Stillheten hadde senket seg samstundes med den mørke nattehimmelen. Flo hadde fått lov av Kapteinen til å ta en dag fri fra Nocturnens plikter og gjøremål og var nå havnet et sted hun ikke visste helt hvor var. Hun steg ut av den lille robåten og lot øynene vandre ut mot havet. Der ute kunne hun se en mørk tåkesky, kun avgrenset til et spesielt område. Leppene krummet seg til et smil da hun tenkte på det majestetiske skipet som lå skjult inne i tåkeskyen. "Skumringstimen Flo, husk det. Ikke et sekund lenger." Kapteinens hviskende, men likevel myndige stemme fyllte hodet hennes og hun nikket bestemt. "Ja, Kaptein." Så snudde hun seg og vandret oppover til en vesle landsbyen som lå lenger oppe. Da hun steg inn i den sovende byen kjente hun straks tørsten velle opp i seg. Det ville være så enkelt å bare smyge seg inn i et av husene og velge seg ut et offer. Hun visste hva hun skulle gjøre for ikke å bli hørt eller oppdaget. Det hele var så enkelt. Hun beveget seg grasiøst mellom bygningene, det kunne nesten virke om om hun bare fløt fremover, som om hun ikke beveget seg overhode. Hun lyttet intenst til alle de forskjellige lydene som fulgte med natten. Lyder hun ikke hørte ofte. Det var sjelden Kapteinen var så generøs å la dem ta en fridag, men hadde man først bevist sin lojalitet til Mosh Zu, Kapteinen og deres levemåte så var det ikke så vanskelig. Flo hadde bevist for Kapteinen at hun var sterk og virkelig trodde på det hun var blitt lært opp til på Fristedet. Hun stanset brått idet hun hørte lyden av planker som falt mot marken og føtter som løp. Hun fulgte bestemt lyden. Prøvde å finne kilden. Hun kjente hvordan det kriblet i henne. Akkurat som før i tiden. Leken som var blitt utspillt så mange ganger. Katt og mus. En katt på jakt etter sitt bytte.

Outfit; www.lolitapassion.com/wp-content/uploads/2010/09/Royal-Blue-And-Black-Long-Sleeves-Cotton-Classic-Lolita-Dress.jpg

[snoopy]

Camille-I can run, I can hide, but I can never escape the shadows of my past.
Hun holdt pusten, stirret intenst på hjørnet. Det var litt vanskelig å se i det tette mørket, men ingenting unnslapp hennes øyne. Hun så det meste som skjedde. Det var slik hun levde; studerte hva andre gjorde og hvordan. Det var slik hun lærte om livet. Hun var ikke dum, kunne klart seg helt selv som hun ofte hadde gjort, men det var litt spennende å studere andre, følge med på bevegelsene deres. Hun stirret fortsatt brennende på hjørnet, pustet rolig og nesten lydløst. Øynene var i fem minutter festet på hjørnet før hun så noe skifte i blått. Hun trakk pusten inn, holdt den, presset seg inn mot veggen. Hvem var det? Hvem gikk der? Hun lot pusten slippes ut i korte støt, så noe blått igjen glitre i det skarpe månelyset. Hun krøp bakover, varsomt. Hun bannet lavt for seg selv da hun støtte borti en treplanke. Lyden kuttet dypt gjennom mørket. Hun så en bevegelse i det blå, som nå hadde form som en kvinnekropp. Hun kjente blikket på henne, lysende og stikkende. Sakte reiste hun seg opp, trykket seg mot veggen. Hjertet hamret og blodet bruste. Hun var klar for alt. Klar for å bli, klar for å stikke av, klar for å ta opp kampen hvis det var en uvennlig kvinne.

[aquadore]

Flo beveget seg nærmere skikkelsen, hun fikk øye på noe rosa inne bak et par esker og stanset opp mens hun betraktet stedet. Øynene la seg på den rosahårde jenta, fanget fort opp at det var en jente. "Gjemmer oss gjør vi? Hva slags farer kan lure på et sted som dette som gjør at du føler du må gjemme deg?" Stemmen var monoton, helt uten noe bestemt tonefall. Øynene var sylskarpe og borret seg inn i skikkelsen bak kassen. Hun visste godt at man ikke kunne se på en person om det var en vampyr eller ikke, med mindre man satt med hodet nedi munnen og studerte hjørnetennene som var en anelse skarpere enn vanlige folks. Eneste var også når tørsten ble synlig og de ble totalt forandret i utseende. Jenta hadde også tydelig gjemt seg tidligere, før hun oppdaget Flo, så hva var denne trusselen hun gjemte seg for?

[snoopy]

Camille-I can run, I can hide, but I can never escape the shadows of my past.
Hun hadde ingen anelse om hvem den fremmede jenta var, eller hva hun gjøre for den saks skyld. Alt hun visste var at hun helst ville vekk. Henne og andre mennesker var ikke akkurat 'perfect match'. Noen ganger klaffet det, mens for det meste holdt hun seg unna dem så langt det lot seg gjøre. Hun stirret tilbake på skikkelsen med smale, rasende øyne. Hun stod helt i ro, som en statue. Øynene og leppene var det eneste ved henne som beveget på seg, og håret da, men det var bare på grunn av den svakt salte vinden. Hun holdt øynene festet på den fremmede. Leppene, som hadde en mørkerosa farge, lyste sterkt i det svake å månelyset bak kassene. Hun trykket seg enda hardere mot veggen, holdt pusten. Hun beveget smått på leppene, knøt dem sammen- Hun hadde ingen planer om å snakke enda. Absolutt ikke. Hun likte ikke å snakke med folk generelt, men når det var en fremmed attpåtil, og om natta. Da var alle grensene lukket, i første omgang i hvert fall.

[aquadore]

Flo kom noen skritt nærmere, fremdeles så det ut som hun bare svevde bortover bakken. Hun betraktet piken som satt krøket bak kassene og hevet et øyenbryn. "Du vet, når folk prater til deg så er det høflig å gi respons. Det er allmenn viten det, kjære." Sa hun, tonefall var like manglende denne gangen som første gang. Hun ville selvsagt ikke presse frem noe svar fra jenta, men ettersom det var såpass lenge siden sist hun var i nærheten av noe som helst annet enn vampirater og givere så bestemte hun seg for å ikke gå fra jenta. Hun gikk heller bort til et par andre passer og satte seg i en elegant, men dog avslappet positur på dem. "Jeg har hele kvelden på meg, kjære. Vi kan godt sitte slik om du ønsker."

[snoopy]

Camille-I can run, I can hide, but I can never escape from the shadows of my past.
Hun stirret på den fremmed kvinnen med harde øyne. Hun lyttet til det hun hadde sagt. Hva trodde hun at hun var? Dronningen? Den som bestemte alt? Hun bestemte ikke over henne. Cam var sin egen person, sin egen sjef. Hun likte ikke regler, likte å lage sine egne regler. Hun hadde absolutt ingen planer om å åpne munnen enda. Ikke før hun selv ville. Hun følte seg nesten som en katt der hun stod, en katt som var livredd for å bli klappet og kjælet med. Hun trakk seg ikke unna da kvinnen beveget seg mot henne og satt seg ned på noen kasser. Hun holdt øynene stivt festet på den fremmede. Alle musklene var fortsatt spent. Hun var klar til å løpe hvert sekund hun måtte trenge det. Hun var rask. Hvis hun følte seg truet ville hun ikke nøle med å stikke av, i det minste prøve å stikke av. Leppene beveget seg litt. Hun fikk bare sitte der om hun ville, på kassene. Hun hadde ikke tenkt å snakke enda.